Jeg er udelt enig i at mennesker med et problematisk forhold til rus trenger helsehjelp. En tradisjonell straff har begrenset effekt.
HANS SVERRE SJØVOLD, politimester
Samtidig er det viktig å sikre at myndighetene opprettholder en effektiv mulighet til å verne om folkehelsen, ivareta samfunnssikkerheten og ikke minst hindre at denne reformen øker bruken av rusmidler.
I Granavoldenplattformen s. 52 står det:
«Regjeringen vil gjennomføre en rusreform basert på mandatet og forslagene til rusreformutvalget, og endre myndighetenes reaksjoner mot personer som tas for bruk og besittelse av narkotika til eget bruk fra straff til hjelp, behandling og oppfølging. Regjeringen vil ikke legalisere bruk og besittelse av narkotika. Politiet kan fortsatt avdekke bruk og besittelse og jobbe forebyggende, særlig blant ungdom. Dette er ikke til hinder for mer vekt på skadereduksjon.»
Hvordan vil en ny ruspolitikk påvirke politiets forebyggende aktiviteter rettet mot barn og unge? Hva med skolene? Jeg regner med at helsesøstre og helsearbeidere må overta deler av politiets forebyggende rolle på skolene. God helseinformasjon må være en fordel? En helseutfordring må i stor grad forebygges av et helsevesen. Helsevesenet må ta et helhetlig ansvar.
Noen utfordringer er politiets alene. I grensesnittet mellom en ny straffereaksjon for besittelse til eget bruk og politiets behov for informasjon i etterforskningssporet, vil jeg trekke fram det åpenbare behovet politiet fortsatt har for hjemmel til å bruke straffeprosessuelle metoder: ransaking, beslag og pågripelser. Jeg håper det er dette det siktes til i regjeringsplattformen med formuleringen om at politiet «kan fortsatt avdekke bruk og besittelse». Utallige store narkotikasaker begynner med ransaking av person, små gatebeslag og påfølgende ransaking av boliger. Rusreformen må behandle dette med stor varsomhet, og tenke nøye gjennom hvilke konsekvenser eventuelle lovendringer vil kunne få for kampen mot den organiserte kriminaliteten og gjengene.
Avhør og anmeldelser er et viktig verktøy for å avdekke personer som har førerkort, men ikke skulle hatt det. Tall fra Folkehelseinstituttet beskriver 40 000 kjøreturer i narkotikarus i Norge pr dag (Disse tallene er omtalt i Oslo politidistrikts innspill til Rusreformutvalget). Dersom politiet mister sine tvangsmidler for å avdekke bruk og besittelse av narkotika, er det min spådom at det vil reduserer vår mulighet til å skape et trygt samfunn.
Rusutvalget har fått i mandat å foreslå grenser for besittelse til eget bruk. I utgangspunktet må dette gjelde alle typer narkotika som cannabis, GHB, ecstasy, amfetamin, heroin og fentanyler for å nevne noen. Dette skaper forutsigbarhet for håndhevelsen av nye regler, men er like mye en kvantumsliste for hva selgere av narkotika vil kunne ha på seg. De fleste vil selvfølgelig ikke være i besittelse av mer enn grensen til eget bruk. Bevismessig vil det derfor åpenbart bli vanskeligere å reagere mot salg. Og vil disse få tilbud om alternative staffer av helsevesenet? Mange har neppe et problematisk forhold til rus. Hva med løpeguttene som selger på gateplan? Det er disse vi i stor grad møter i Oslo Sør hvor det satses store ressurser på å stoppe spredningen av narkotika.
Vi møter allerede unge mennesker som tror bruk og besittelse er legalt.
«Fra 1996 til 2006 var det en tydelig nedgang i andelen Oslo-ungdom som har brukt hasj…Tallene for 2018 viser et tydelig brudd i denne utviklingen. Blant guttene har andelen som har prøvd cannabis, økt med 7 prosentpoeng– til 17 prosent i 2018... andelen jenter som har prøvd cannabis har nesten fordoblet seg de siste tre årene.» (Ungdataundersøkelsen og rapporten Ung i Oslo 2018, Bakker s. 60).
Dette kan selvfølgelig være naturlige svingninger, men det er grunn til å være på vakt. I de ungdomsmiljøene vi sliter med, er bruk av narkotika et stadig økende problem.
Noen utfordringer er politiets alene. I grensesnittet mellom en ny straffereaksjon for besittelse til eget bruk og politiets behov for informasjon i etterforskningssporet, vil jeg trekke fram det åpenbare behovet politiet fortsatt har for hjemmel til å bruke straffeprosessuelle metoder: ransaking, beslag og pågripelser. Jeg håper det er dette det siktes til i regjeringsplattformen med formuleringen om at politiet «kan fortsatt avdekke bruk og besittelse». Utallige store narkotikasaker begynner med ransaking av person, små gatebeslag og påfølgende ransaking av boliger. Rusreformen må behandle dette med stor varsomhet, og tenke nøye gjennom hvilke konsekvenser eventuelle lovendringer vil kunne få for kampen mot den organiserte kriminaliteten og gjengene.
Så langt har det vært et klart uttrykt ønske om å utvise utenlandske borgere som driver med kriminalitet i Norge. Mange av disse selger narkotika. Hva gjør vi med denne gruppen når de bare tilpasser sin salgsvirksomhet til det som er under grensen for straffri besittelse? Skal vi bruke våre sterkt pressede ressurser til å spane på disse for å bevise at de selger? Dersom vil skulle miste metodene som nevnt over, og disse brukerdosene blir en oppgave for helsevesenet – hva da?
Jeg håper virkelig man gjennom denne reformen finner løsninger for de med et problematisk misbruk, men samtidig gir et tydelig signal til de som ikke har problemer om at rusmisbruk på ingen måte er greit. Og vær varsom med politiets verktøykasse.
Rusutvalget har fått i mandat å foreslå grenser for besittelse til eget bruk. I utgangspunktet må dette gjelde alle typer narkotika som cannabis, GHB, ecstasy, amfetamin, heroin og fentanyler for å nevne noen. Dette skaper forutsigbarhet for håndhevelsen av nye regler, men er like mye en kvantumsliste for hva selgere av narkotika vil kunne ha på seg. De fleste vil selvfølgelig ikke være i besittelse av mer enn grensen til eget bruk. Bevismessig vil det derfor åpenbart bli vanskeligere å reagere mot salg. Og vil disse få tilbud om alternative staffer av helsevesenet? Mange har neppe et problematisk forhold til rus. Hva med løpeguttene som selger på gateplan? Det er disse vi i stor grad møter i Oslo Sør hvor det satses store ressurser på å stoppe spredningen av narkotika.
Vi møter allerede unge mennesker som tror bruk og besittelse er legalt.
«Fra 1996 til 2006 var det en tydelig nedgang i andelen Oslo-ungdom som har brukt hasj…Tallene for 2018 viser et tydelig brudd i denne utviklingen. Blant guttene har andelen som har prøvd cannabis, økt med 7 prosentpoeng– til 17 prosent i 2018... andelen jenter som har prøvd cannabis har nesten fordoblet seg de siste tre årene.» (Ungdataundersøkelsen og rapporten Ung i Oslo 2018, Bakker s. 60).
Dette kan selvfølgelig være naturlige svingninger, men det er grunn til å være på vakt. I de ungdomsmiljøene vi sliter med, er bruk av narkotika et stadig økende problem.
